Tvillingene
Den mektige Kilimanjaro toppen lyser med sin hvite snøkappe opp over alt i landsbyen Umbwe Onana. Lite annet er hvitt der banantrærne står frodig grønne rundt bolighusene høyt til fjells nord i Tanzania. Et foto av to små gutter, prikk like - vekker min interesse. De er språkløse, blir det meg fortalt. De er aggressive, hyperaktive, og foreldrene er begge døde av aids. Jeg hører det blir sagt at de er til stor fortvilelse i landsbyen. Det kjennes som et slag i brystet, det hamrer i meg. Der og da bestemmer jeg meg for at disse to guttene skal jeg finne. Jeg er i Norge, de er i Tanzania. De neste ukene setter jeg meg ned en gang om dagen for å tenke på disse tvillingene jeg vet er ett eller annet sted i landsbyen Umbwe Onana. Et sted jeg aldri har vært.
10.1.2011. Jeg kommer over boka «Rondane-Kilimanjaro. Mountains never meet but people do». Leser noen sider og vet at her er jeg hjemme. En e-post til forfatteren, Ilona Drivdal, fører meg noen dager senere til et møte og en avtale om å bli med til Tanzania tre uker senere for å se på et opplærings-senter for ungdom - de trenger praktisk hjelp og støtte. Menneskene i denne landsbyen er blant landets fattigste. Jeg skal bo hos en bondefamilie i landsbyen. Søndag blir det anledning til å rusle en tur for å se omgivelsene. Ingen vet foreløpig at jeg har tvillingene i tankene. Mot kvelden passerer vi noen bygninger som skiller seg ut fra de enkle nabohusene og jeg blir spurt om jeg vil bli med inn for å hilse på.
Der på tunet er det en gruppe voksne. Vi hilser hjertelig. Litt lenger borte leker en klynge med barn. Ut av flokken kommer to små gutter – prikk like – helt rolig, men målrettet gående mot meg. Vel framme tar de bestemt tak på hver sin side, smiler og legger hodene sine mot hvert sitt lår. Langsomt blir jeg klar over at dette er de to guttene. Fullstendig overveldet setter jeg meg ned på huk og de to klatrer opp på hver sin side, legger hodene sine inntil meg og blir myke som to små kattunger. Vi blir sittende slik å vugge en stund inntil jeg kjenner de voksnes spørrende blikk. Jeg reiser meg langsomt.
Så kommer spørsmålene: «What did you do? What happened? Please, tell us» Og jeg forteller .... Det ble guttene selv som fant meg, ikke omvendt. Det blir lovprisning og takksigelser – det hører med. Jeg befinner meg på tunet til landsbyens barnehjem. Mørket faller raskt på og vi går hjem under stjernehimmelen med fullmånen lysende over den hvite toppen av Kilimanjaro. Mektig og uvirkelig, men sant alt sammen.
Neste dag på besøk. Barna er i barnehagen, et skolehus som alle andre skolehus med tavle og skolebenker der to og to sitter sammen.
Bakerst sitter guttene. Ni år og alt for gamle til å være der, men hvor ellers skal de være? Vi synger for hverandre barnegruppa og jeg. Snart er det pause. Alle tar opp koppene sine. Det er grøtutdeling. Jeg setter meg på trappa til det lille huset som skygger for både sola og den hvite toppen av Kilimanjaro. Guttene har jeg ikke hatt kontakt med foreløpig. Så snart de har grøt i koppene sine kommer de og inntar med den største selvfølgelighet sine plasser på mitt fang. Forunderlig nok stiller de andre barna seg i ring rundt. Ingen av dem gjør guttene rangen stridig.
De spiser og hviler seg mykt inntil meg. De vil vugge og hvile og kose. Opplagt lengter de etter den nærheten de mistet da mor og far døde, og de ble overlatt til bestemor som allerede var hardt prøvet. Med ett lener den ene tvillingen seg bakover, ser på meg og sier klokkerent KILIMANJARO. Vi ler sammen og han tar på mitt hvite hår. Han vet at toppen av fjellet er hvitt. Det er også toppen av dette nye mennesket de har funnet.
Vi ler mer sammen før han med ett tar opp sin lille neve og sier på engelsk one for tommel, two for pekefinger, han strever med three for langemann, men fortsetter helt til alle ti fingrene har fått sitt navn. Om og om igjen. Dette har han sett de andre gjøre, men aldri gjort eller sagt selv. Lenge har jeg tenkt, mon tro om ikke språket deres forsvant med mor og far. I meg vokser det fram en glede – denne gutten er ikke så skadet som vi kunne frykte. Kanskje er det slik med broren også – de to har sammen et hemmelig språk. Skal se om vi ikke kan få lokket det egentlige språket fram.
Tilbake i Norge kunne disse to guttene ikke bli glemt. I et land der det ikke finnes rettigheter for psykisk utviklingshemmede, har de ingen plass i skole-systemet og det finnes heller ingen organisert omsorg. Er de lavt fungerende eller aktive, settes de i bånd eller gjemmes unna slik vi i vårt samfunn også gjorde tre generasjoner tilbake. Disse guttene kan bo på barnehjemmet en stund til, snart vil de være for gamle til det. Ingen skole, ingen adekvat opplæring og behandling. Hva skulle jeg gjøre? Det ble samtaler og e-poster med barnehjemsbestyreren. Jeg lovet støtte fra meg selv og venner. Hun lovet å lete etter ei jente som kunne ta seg ekstra av dem. Lang og strevsom historie, kort fortalt - det resulterte i både funnet av den unge Ester og eventyrlig nok et nyopprettet lite senter for diagnostisering og rehabilitering. En kjempeinnsats fra barnehjems bestyrerens side. Hun er svært knyttet til disse guttene. Vi har vært flere om å lønne Ester og støtte et diagnostiseringsopphold for guttene på Gabriella Children’s Rehabilitation Centre i utkanten av byen Moshi i Tanzania. Diagnostiseringen er fullført, og en plan for undervisning framover er lagt.
Esther og tvillingene
Der nede sitter nå en hel familie i under over at det finnes et slikt sted der deres gutter kan få hjelp. Det er på ingen måte noen selvfølge for dem – heller ikke at det finnes mennesker langt der nord som vil engasjere seg i deres to utviklingshemmede barn. En svært beveget tante var med meg til Gabriella-senteret for å skrive kontrakt på vegne av familien. De har ingen økonomisk mulighet til å klare dette selv. Jeg har lovet full støtte for guttene. Nå er jeg på leting etter flere som kan tenke seg å bidra til at pionerene på Gabriellasenteret får befestet sin visjon om utbygging av et større senter.
Det er stort at guttene skulle finne meg. Enda større er det at de to guttene viser seg å være døråpnere til en mulig støtte fra Norge for en pionerinnsats for psykisk utviklingshemmede i et land der det sårt trengs mennesker med innsatsevne. Her er alle muligheter til stede for en faglig basert og solid virksomhet startet av Tanzanianere med egne sparepenger og møysommelig innsamlede midler.